Fuck off...

Jeg ante ikke, jeg visste ikke, kunne ikke forutse ... uff og uff. Det var da leit, det var ikke meningen, jeg håper det går bra!? Du håper jeg skal reise meg igjen så du slipper dårlig samvittighet for å ha vært klossete med mine følelser, så du slipper kjenne på at du tok deg ikke tid, du brydde deg ikke med å undersøke på forhånd, du kategoriserte og antok og kjørte på uten å vite hva som sårer meg ... Bare jeg er oppe og står igjen, tar du det som et tegn, et signal på at du slipper endre deg, at du kan fortsette som du har gjort, for du har da ikke gjort noe galt, du har da bare gjort hva alle andre gjør - det er jeg som er skjør, som faen ikke er helt normal, som er gæær`n og overfølsom og hysterisk! Jeg må da ta meg sammen, kutte ut, det er bare enkelt og greit et valg alle kan ta, enhvers rett, en uttalelse, jeg er ikke riktig klok når jeg gråter som jeg gjør nå .. !? Du tar to skritt bakover og nekter innse part i det som skjer, der jeg folder sammen og åpent viser min fortvilelse, tårene mine, du nekter akseptere delaktighet og dømmer på generelt grunnlag, og jeg faller for dommen som eneste skyldige fordi jeg fremstår i ærlighet, i åpenhet og uten å spille kortene mine. Situasjonen er fastfrosset, stivnet, låst! Og begge to er tapere i manglende innsikt og ydmykhet utøvet av den ene. Begge to glipper vennskap og kjærlighet, og største tapet lider du, som konsekvent nekter endre deg og heller dømmer det til Ikke Levedyktig, dette vennskapet, denne .... relasjonen ... og jeg må opp å stå, nå!, for faen, for du kan ikke, du visste ikke .. og du orker ikke, slett ikke, å endre den du er .....du velger letteste vei, skylder alt på meg og kaller meg stygge ting, jeg setter ikke nok pris på deg, viser det ikke på rette måten, forstår ikke mitt eget beste, "det meste" er feil med meg. Jada, jeg kan forandre meg, alltid være stor og sterk, og hyggelig og blid og snill, og FLINK. Aldri være lei meg, eller trenge noen, og slett ikke vise det. Forstå deg, at du gjør " så godt du kan" og er det ikke bra nok for meg får jeg henvende meg andre steder... Jeg kan også velge å aldri forvente at ting du lover blir fulgt opp.
Men du blir ikke mere menneskelig eller sympatisk eller troverdig, av den grunn.
Og jeg, jeg blir sittende igjen,med skammen, med sorgen, over atter en gang å ha gitt min tillit til noen som ikke var den verdig. Selvgjort er velgjort.